I serien “Min Ambjørnsen” har Larvik bibliotek spurt noen kjente lesere og Larviksfolk om deres forhold til Ingvar Ambjørnsen og litteraturen hans. Tekstene de har skrevet om dette blir i sin helhet publisert på Larvik bibliotek sin nettside.
Mitt første møte med Ingvar Ambjørnsen var på en kaserne på Evjemoen militærleir i 1990. Jeg hadde tatt med meg en av min mors krimbøker – Den mekaniske kvinnen.
Jeg ble tidlig fascinert av boka. Den var annerledes: handlet om en privatetterforsker som opererer i Hamburgs tøffeste bydel og blir hyret av en klient kalt «Den mekaniske kvinnen», Maria Dammert, som ufrivillig har fått begge bena erstattet etter en traktorulykke. Boka var melankolsk og hardkokt, men hadde samtidig en menneskelig tone. Den bød på både spenning og medmenneskelighet.
Tjue år senere møttes vi for første gang ansikt til ansikt, bak scenen på Kulturhuset Bølgen under Litteraturuka i Vestfold. Vi fant tonen, slik Ingvar gjorde med de fleste, og holdt kontakten etterpå.
Meldingstjenesten på Facebook var Ingvars foretrukne samtaleform. Der levde han et halvt anonymt liv under dekknavnet Claes Otto Gedde. Han hadde også sin egen krimgruppe på Facebook – Ambjørnsens Krim & Kram – der han med ujevne mellomrom inviterte til skråblikk på krim, litteratur og livet ellers, ofte med den blandingen av alvor og lun ironi som var så typisk ham.
På Messenger diskuterte vi ofte krimbøker vi hadde lest – og likt – og som Ingvar hadde anmeldt i VG.
Blant forfatterne som virkelig fanget Ingvars interesse, var Jan-Erik Fjell. Han mente Jan-Erik skrev med driv og fortellerglede, og at bøkene hans aldri ble kjedelige. Vi fulgte utviklingen hans sammen gjennom romaner som Skyggerom, Hevneren og Rovdyret, og var enige om at de bare ble bedre og bedre. Fjell hadde, ifølge Ingvar, både teft for plott og et særskilt blikk for menneskene bak handlingene.
«Han skriver med guts», skrev Ingvar til meg. «Du merker at han liker det han driver med. Det er ikke jåleri, ikke staffasje – bare ren fortellerglede og en solid forståelse av hva som driver folk til å gjøre som de gjør.»
Han spådde ham en lysende fremtid som krimforfatter – en som hadde kommet for å bli.
Da jeg senere fortalte Ingvar at jeg skrev på en bok sammen med Jan-Erik, ble han oppriktig begeistret. Resultatet ble Skriket – en bok jeg tror Ingvar ville hatt stor glede av, spesielt fordi hans begeistring for Jan-Erik Fjell gjorde meg trygg på Jan-Erik som skrivepartner.
Men Ingvar var ikke begeistret for alt han leste. Han kunne være nådeløs når han mente at en bok ikke holdt mål. I 2011 gikk han hardt ut mot Stein Morten Liers Bunnen av himmelen i en anmeldelse i VG, der han trillet terningkast én og stilte spørsmålet om det overhodet fantes noen grense for hva slags vrøvl norske forlag kunne finne på å gi ut.
«Du tar skikkelig i i dagens VG», skrev jeg til ham. «Har ennå til gode å lese Bunnen av himmelen. Og nå vet jeg ikke ...»
«Jo. Bare les den!» svarte han. «Dette er synd, for i utgangspunktet kan han mye om hvordan man bygger en spenningsroman. Men det må finnes en grense for hvor mye tull som kan presenteres i denne sjangeren. Jeg tar krim og spenning på alvor. Det må også forfattere og forlag gjøre. En norsk konsentrasjonsleir, der det forskes på Afghanistan-veteraner – med norske myndigheters velsignelse. Nei, vet du hva ...»
Den harde anmeldelsen skapte reaksjoner og satte i gang en større debatt om anmelderrollen og grensene for hvor nådeløs man kunne være. Flere i forlagsbransjen mente Ambjørnsen gikk for langt, mens andre roste ham for å si høyt det mange tenkte. Selv sto han støtt i stormen.
I en melding til meg skrev han:
«Jeg synes at norske forlag gjør mange forfattere en bjørnetjeneste ved å slippe dem for tidlig. Det er altfor mye halvgodt. Jeg leser krim for VG hele året, og tar sjelden opp krim på fritida. Men gjorde det på nyåret. Leste den siste boken til Gunnar [Gunnar Staalesen, Vi skal arve vinden] og tenkte: Å, herregud, så deilig! En forfatter som kan beskrive lukter, lys og skygge, vær og vind ...»
Slik var Ingvar – like skarp i kritikken som han var raus med ros når han mente den var fortjent.
Vi delte også en felles begeistring for de svenske krimforfatterne. Ingvar hadde en særlig forkjærlighet for Håkan Nesser, som han mente var en av de aller beste i nordisk krim. «Det er få som kan måle seg med Nesser når det gjelder atmosfære og særpreg», skrev han en gang. Han likte hvordan Nesser kunne gjøre de små hverdagsøyeblikkene like interessante som selve forbrytelsen.
Etter å ha lest Nessers Sjakk under vulkanen skrev han:
«Det er nesten ingen som skriver som Nesser. Han trenger verken blod eller drama for å holde på deg. I stedet fyller han sidene med tanker, stemninger og menneskelighet. Det går sakte, men aldri kjedelig – bare ekte.»
Han satte pris på sånne forfattere, som turte å roe ned tempoet og heller bygge stemning og karakterer enn blod og action.
En av dem var Tove Alsterdal, som han mente hadde en evne til å skildre natur og miljø med en presisjon som ga fortellingene dybde.
Om Synkehull skrev han:
«Jeg liker at hun skriver om skogene og de fraflytta bygdene. Det er ekte saker – ingen glitter, bare mørke, mose og folk som sliter. Det samme liker jeg hos Liza Marklund i Polarsirkelen – hun treffer tonen perfekt. Og så må vi jo ikke glemme Kerstin Ekman og Hendelser ved vann. Hun satte standarden for hele denne retningen. Alsterdal er på vei dit, hun også.»
Og så var det Jens Lapidus, som han kalte Stockholms svar på Tarantino. Etter å ha anmeldt VIP-rommet for VG skrev han:
«Han skriver med tempo, rytme og råhet, men bak all energien ligger et glimt av moral – en slags rettferdighetssans som gjør at jeg heier på ham, selv når figurene hans er fullstendig ute å kjøre.»
Ingvar hadde en særlig sans for psykologiske thrillere – bøker der spenningen lå like mye i hodet som i handlingen.
«Jeg sitter og leser de siste sidene på Gillian Flynns Flink pike, som jeg skal melde for VG», skrev han en kveld. «Noe av det morsomste og mest utspekulerte jeg har lest på lenge! Ser at hun har vært ute med to tidligere. Hadde rett og slett ikke hørt om henne. Du? Hvis du ikke har lest denne, så gjør deg selv den tjenesten :-))»
Han ga boka en av de sjeldne sekserne sine, og mente den markerte et skifte i krimsjangeren. Endelig, sa han, hadde noen klart å skrive en moderne psykologisk thriller med både nerve, intelligens og satire. Etter Flink pike kom det et helt kobbel etterfølgere, men ifølge Ingvar var det få som hadde den samme språklige presisjonen og rå ironien.
Han hadde også sans for Tana French, som han mente sto for en helt annen type kvalitet. Der Flynn briljerte med vidd og manipulasjon, skrev French med alvor og menneskelig innsikt. Utrygg havn kalte han en uhyggelig god kriminalroman – mørk, men samtidig full av forståelse for svakhet og skyld.
«Hun skriver krim som om hun egentlig kunne vært psykolog», mente han. «Du blir sittende igjen og tenke på folkene – ikke på forbrytelsen.»
Han hadde også sans for den britiske spionthrilleren. Sløve hester av Mick Herron, mente han, var en bok som luktet av kald kaffe, dårlig kontorlys og regn mot vinduene. Han lo høyt av den sjaskete MI5-sjefen Jackson Lamb og beskrev boka som «en tøysete, men briljant hyllest til John le Carré».
To norske forfattere han hadde stor sans for, var Kurt Aust og Øystein Wiik.
Om Kurt kunne han si at det var en mann som virkelig tok skrivingen på alvor. Han hadde respekt for håndverket – for historien, språket og de små detaljene som gjør en fortelling troverdig. Hjertets mørke beskrev han som et verdig punktum for sagaen om Thomas av Boueberge og hans assistent Petter Hortten. Han mente at Aust hadde gitt norsk krim noe helt eget – en kombinasjon av klassisk mysterium, historisk dybde og litterær kvalitet. «Han skriver med en slags ro som bare kommer av at han vet nøyaktig hva han driver med», skrev han.
Når det gjaldt Øystein Wiik, likte han at Øystein gikk i motsatt retning. Der Aust var grundig og ettertenksom, var Wiik full av tempo, musikk og livsglede. Casanovasyndromet kalte han en ellevill reise – en slags operakrim der det alltid er plass til både vin, drama og overdrivelser. «Det er helt koko, men han slipper unna med det», lo Ingvar. «Han skriver som om han dirigerer et orkester – fullt av lyd, farger og galskap, men med kontroll hele veien.»
Disse meldingene, og måten Ingvar beskrev bøkene på, gjorde diskusjonene våre like levende som lesingen i seg selv. Han leste aldri krim for å bli underholdt – han leste for å forstå mennesker. Og det var kanskje derfor vi alltid fant tilbake til de samme forfatterne: de som skrev med hjerte, språk og respekt – for både historien og leseren.
Jørn Lier Horst
Ønsker du å lese noen av bøkene som Jørn Lier Horst skriver om her? Vi har bøkene på biblioteket: