«Hvor bøkens grønne, hvelvet tak seg breder ut en mailys dag og kranser inn en by i fest med smell i flagg av havgul blest, med ungdomsrop som bruser frem, der reises byen hjem ved hjem.”
Dette er et vers fra Larviksangen, en av de eldre bysangene i Norge, komponert av byens organist, Oscar Meier-Hansen, omkring 1910 til tekst av Eystein Solheim.
Den sier litt om hvor stolte Larvik er av Bøkeskogen, og hvor mye den betyr for alle oss som bor og lever her. Dette er byens naturkatedral, stedet for tradisjoner og mosjonistenes foretrukne område.
Nå har stormen “Amy” veltet mange av de stolte bøketrærne våre. Vår bys silhuett er ikke som den var - den har fått rifter og hull. Det er et usedvanlig trist syn.
Vi søker som alltid til litteraturen for å finne trøst og fakta om Bøkeskogen, og da er diktet til Gunnar Reiss-Andersen: “Veien gjennom Bøkeskogen” et selvfølgelig stopp:
Kom, min ungdoms Larvikspike,
kom og la oss finne
veien gjennom Bøkeskogen –, gå med sakte skritt,
i vårt barndoms hvitveisrike –,
gå i drøm og blinde
dit, hvor mot de sorte stammer, løvet står så hvitt.
Diktet finner du i bybildet vårt, på Lilletorget. Der er det gjengitt i installasjon nr 6 i Poesiparken (som pryder hele Larvik). Du kan lese fire vers av diktet på poesiparkens nettsted, og om du ønsker å lese diktet finner du det også i boken "Larvikspoesi" av Odvar Schrøder-Jensen og i heftet Bøkeskogen: "en umistelig Ziir"
Lesestoff
