Boktips: Pustens lov og Virusvår

Innhold

Eileen anbefaler to aktuelle bøker om livet under en pandemi. To ulike innfallsvinkler og sjangre som begge sier noe om virkeligheten. 

Covid 19 770

Den ene boka er en dystopi og en fiksjon om hva som kan skje når et farlig virus rammer et samfunn. Den andre en samling tekster skrevet av unge mennesker og om deres opplevelser av våren 2020, da Covid 19 pandemien rammet en hel verden. To ulike innfallsvinkler og sjangre som begge sier noe om virkeligheten. 

Pustens lov av Øystein Stene

Alm er født i Fjordbyen. Det er en hermetisk lukket by innendørs, laget av stål og glass. Utenfor er viruset. Og mapene. Mapene er alle dem som har blitt smittet og som raskt mister sine menneskelige egenskaper. Team fra Fjordbyen er allikevel ute og henter gravide maper, selvfølgelig med beskyttelsesutstyr. De lar dem føde barna inne i Fjordbyen for så å kaste dem ut igjen. Fjordbyen beholder barnet. Ledelsen mener at Alm har unike egenskaper, derfor blir hun med i dette teamet. Men da hun finner ut at hun har en mor, at hun kanskje finnes der ute et sted, rømmer hun for å finne henne. Og for å finne svar.

Pustens Lov

Virusvår – Unge stemmer om en ny virkelighet

Og de unge stemmene er fra ulike steder i landet, de har ulike interesser, er ulike av utseende, er ulike på så mange måter, det de har felles er at alle er unge og alle mener noe om Covid 19. Og så har de satt ord egne ord på dette viruset som ingen har kunnet unngå å høre om.

Det er 34 tekster som er brutale, ettertenksomme, triste, håpefulle, ja, de speiler alt de unge føler rundt denne pandemien. Jeg håper noen vil sette melodi til noen av disse tekstene, det er de absolutt verdt! Tekstene er valgt ut av DUS – Den unge scene og Pax Forlag.

Virusvår

Litt fra den første teksten i boka, skrevet av Balder Scheen Jacobsen fra Stavanger:

Eg savne å vær sliten. Sliten av latter. Sliten av høg musikk og lite søvn Eg e sliten Sliten av tårer, tung stillhet, lite søvn Eg savne å hive etter pusten Eg hive etter pusten Eg savne å verke i alle de søtten musklene man bruker for å smile Eg savne å senke skuldrene Den gang de veide någen tonn mindre.

Til toppen