Bibliotekets Edel har tørket støv av tre rasende gode klassikere hun mener må leses! Hvorfor det? Sjekk tankene hennes om klassikere og anbefalingene hennes her.
Om klassikere
Klassikere kan oppleves som en egen sjanger, men det er de ikke. Klassikere finnes i alle sjangre og former for kunst; litterære, film, fiksjon generelt, musikk.
Men om helt nye tekster og andre kunstuttrykk kan vi bare ha tanker om klassikerpotensiale. Hvilke som blir klassikere gjenstår å se. Noen klassikere hentes fram igjen og igjen, gjennom år, generasjoner, de har varig aktualitet, er mer eller mindre allment, tidløst og kulturelt betinget.
Ett eksempel er «Pesten» av Albert Camus, en roman som skildrer en epidemi. Den fikk bemerkelsesverdig høyere salgstall etter utbruddet av Korona-viruset 2019-2020. «Pesten» og andre klassikere hadde imidlertid aldri nådd så mange og nye lesere uten gode oversettelser, nye utgivelser, språklige endringer i takt med språkets utvikling, ivaretakelse og forvaltning av tekst og bok.
Man hører jo ofte at “det er en klassiker”, – og klassikere må man lese… Det er i alle fall slik at klassikere har blitt nettopp det fordi de gir oss noe fortsatt, lenge etter at de ble skrevet. Jeg har trukket frem 3 klassikere som jeg mener er et “must” å lese. Av flere og av ulike grunner.
Felles: de er rasende gode og som gode klassikere har de kanskje noe å lære oss den dag i dag, og de er fortsatt aktuelle.
Bøkene finnes også i ebok-appen BookBites.
God lesing!
Edel Marie Melberg
Kristin Lavransdatter. Kransen av Sigrid Undset. (1920)
Kransen er første i trilogien om Kristin Lavransdatter, og følger Kristin fra barndom til hun blir gift med Erlend i ung voksen alder.
Romanens del 1 forteller først om barndommen på Jørundgård i Gudbrandsdal. Handlingen begynner i 1306. I del to om ei tid på kloster i Oslo, hvor hun blant annet møter Erlend og om det som blir en slags kamp om giftermålet. Kristin vil gifte seg med Erlend, men faren hennes, Lavrans, vil at hun gifter seg nabogutten, Simon Darre. Til sist, del tre handler om forberedelser til giftermålet og selve festen, og hva som kommer fram av hemmeligheter mellom Lavrans og kona Ragnfrid, Kristins mor, gjennom dette. Betroelsene mellom Kristins far og mor kaster lys over kampen om giftermålet i del to.
Kransen, og for den saks skyld hele trilogien, er utmerket innen norsk litteratur både for sine levende beskrivelser og drama, interessante personer, handling og samfunnstemaer.
Etter noen tunge innledende setninger er Kransen både underholdene og spennende for den rette leser.
Kristin Lavransdatter er som kjent en historisk romantrilogi, som ender med at Kristin dør av byllepesten som herjet Europa på 1300-1500 – tallet. Heldigvis er forutsetningene våre for å takle en pandemi mye bedre i dag enn de var på 1300 – tallet.
Kampen om giftermålet sentral i Kransen er en kamp om ikke minst ære og fri vilje. Tradisjon med at fedre og mødre velger mann og kone til barna har vi utviklet oss bort fra i Norge, men den råder i noen andre land og kulturer i verden. Konflikten far-datter – ære-fri vilje er med det til stede også i nyere norsk fiksjon, sentral ikke minst i Iram Haq – Hva vil folk si (2019).
Kransen har dessuten 100 – års jubileum i år, og kommer visst i en ny utgave hvor språket er endret for å gjør den mer forståelig for unge lesere. Hurra for Sigrid Undset!
Anna Karenina av Lev Tolstoj (1878)
Anna Karenina er her en kvinne av sin samtid som ønsker skilsmisse fra sin mann, Aleksej Karenin, da hun er forelsket i en annen mann, Vronskij, som også er forelsket i henne.
Annas tragiske ulykke vil jeg ikke røpe i detaljer her, men antyde såpass at den egentlig ikke handler så mye om forelskelsen i Vronskij, men kjærligheten til barnet hun har med Karenin, sønnen Serjozja.
Tolstoj utforsker i landskapet ekteskap-utroskap-skilsmisse, og i den sammenheng er det Anna Karenina har blitt omtalt som «den store skilsmisseromanen», og stadig blitt aktuell. I all sin bredde er Anna Karenina en roman om det russiske samfunn konsentrert om St. Petersburg og Moskva, 1860-1870 –årene.
Romanen favner mye av Russlands kjente samfunnsdebatter den tiden: vestlig – slav, bønder og livegenskapet, kjønnsroller og skilsmisse. I dag er Anna Karenina ikke minst er interessant historisk roman fra et gryende modernisert Russland.
Joseph Conrad – Nostromo: en fortelling om kyststaten (1904)
En roman om den fiktive søramerikanske kyststaten Costaguana. På kartet i teksten er Costaguana nærmest plassert dagens Colombia.
Conrad skriver her om hva han stadig kaller: materielle interesser. Hovedsakelig dreier det seg om sølv, en stor naturressurs i Costaguana. Stedet er preget av utenlandske interesser, en amerikansk investor, en britisk sølvgruvedriver og hans samfunnsengasjerte kone, italieneren Nostromo og en fransk journalist. Ellers av et splittet folk, en revolusjonær diktator, stadige revolusjoner og opprør.
Et sentralt spenningsmoment dreier seg om sølvet og Nostromo, som gjør det til sin oppgave å gjemme unna sølvbarrer fra den revolusjonære diktatoren. Han har dessuten et komplisert kjærlighetsliv. Vi kommer også tett på gruvearbeiderens personlige historie og hans kones innsats for folk i nærmiljøet. Også Decoud, journalisten fra Frankrike, som sliter med alt han opplever av krig og elendighet.
Her er et rikt persongalleri og mange personlige historier. Her er verdenshistorie og historie om Sør-Amerika, alt fortalt i et rikt språk med både humor og alvor.
Romanen er også interessant da den er noe i skjæringspunktet litterært og historisk mellom tradisjonsbundet realisme og tidlig modernistisk engelskspråklig roman, med sin intertekstualitet, mange sentrale stemmer, varierende perspektiv, og blanding av fiksjon og historie.
I lys av moderne kolonihistorie og begrep om I-land og U-land, er denne romanen svært interessant, ikke minst da forfatteren Conrad var tidligere sjømann og hadde lest svært mye historie før skriving av denne romanen.
Zdzislaw Najders biografi Joseph Conrad: A life (1983) er en biografi vi ikke har i biblioteket, men hvor jeg har hentet kunnskap om Conrad og forfatterskapet, og som jeg for så vidt også anbefaler alle interesserte.
Vel å merke, Nostromo bærer den noe preg av å være fort skrevet – det ble den, hvertfall mot slutten – og raskt ferdigstilt og utgitt. Den har en noe uavklart slutt og løse tråder. Men noe kaos er kanskje heller ikke til å unngå, med tanke på det lerretet han tegner opp: så mange personer, hendelser, inkludert parallelle hendelser og perspektiv. Conrad leste mye historie i sammenheng med at han skrev denne romanen.
For meg en uslepen perle i verdenslitteraturen.
