Boktips: 23-salen av Ingvar Ambjørnsen

Innhold

Ingvar Ambjørnsen sin roman 23-salen vakte sterke reaksjoner da den ble utgitt i 1981. Eileen har lest den på nytt nå mange år etter og synes den er like sterk.

Boktips Fra Eileen (8)

Eileen sin omtale av 23-salen

Det var lenge siden jeg hadde lest denne boka, den første Ingvar Ambjørnsen skrev, derfor måtte jeg lese den igjen. Den er like tøff, like sår og vond, men beskrivelsene fra 23-salen og C-mann påvirker meg i større grad nå, i godt voksen alder. Forfatterens evne til å virkeliggjøre, ikke bare selve opplevelsen på 23-salen og pasientene der, men også omgivelsene og naturen, den var absolutt tilstede allerede i denne debutboken, som «et november-kompromiss i duse farger» 

Den første jobben Andreas hadde var på Fabrikken. Og for oss som har jobbet på fabrikk er det lett å kjenne igjen sjargongen, samholdet, solidariteten blant arbeiderne. Velmenende kolleger der anbefalte å ta veien videre og Andreas fikk prøve seg på Lier psykiatriske.

Møtet med avdelingen ble et sjokk, dritt og piss, svette og oppkast, menn halvt avkledd eller påkledd i tilfeldige plagg som ikke passet, noen halvnakne i sengene sine, fastspent i belter, skrøpelige, gamle hvor han i sengen ser en munn som ikke er «annet enn et sår i rynkehaugen» og hvor lukta «måtte være hentet fra septiktankene under Satans private avtrede». Mens fru Moe, sjefssykepleier, fremstår som «en robot av stål, dekket med hud av blek, myk plast» og hvor han fort lærer at «Lier er et sted hvor en del av personalet har lov til å være spenna gærne»

Når Andreas reagerer og mener at det er jo tross alt liv i gutta, blir han parert med at «Det er liv i et kålhode, også»

Etter tre måneder går Andreas ned i en depresjon. Han føler at han er den eneste som reagerer, den eneste som tenker og føler med disse stakkarne. Han får besøk av Nora som forteller at der har de alle vært, det kalles «tre-måneders-deppen». Og selv om han hater henne for å si sånt, er det sant. Kanskje er det også sant at makt gjør oss sløve?

Det blir diskusjon blant de unge pleierne og det blir diskutert sykehusets politikk. Disse pasientene er det ikke mye å tjene på, de vil aldri bli friske, de skal bare ligge der, i sin egen avføring, tvangsbades iblant, selv om de er redde, for så å la dem stemple ut for siste gang. Her er det mer mishandling enn behandling, og når Andreas endelig finner ut at han har adgang til journalene finner han ynkelig tynne årsaker til innleggelse.

23-salen hadde vært umulig å orke og lese uten Ambjørnsens humor, gode språk, politiske fabuleringer, syn på samfunnet og hans tro på at alle mennesker bør få en sjanse. Ikke alle fikk det på 23-salen.

Hva skrev Østlandsposten om boka?

Nasjonalbiblioteket har digitalisert mange aviser. Mange av artiklene ligger digitalt tilgjengelig. Her kan du blant annet se noe av det som lokalavisen vår har skrevet om Ingvar Ambjørnsen og denne romanen.

Andre romaner med temaet psykiatri og psykisk helse

Livet er ikke alltid en dans på roser. Heldigvis er det skrevet mange gode bøker om det vanskelige livet og om når livet blir en kamp. Bøker som gir oss mulighet til å forstå andre, oss selv, møte gjenkjennelse i andre og bekreftelser. Det å kjenne på angst, ensomhet, tungsinn er noe mange opplever gjennom et liv. Det er viktig både å lese om og snakke om psykisk helse. 

Benedikte har tips til flere romaner om dette:

Biografier

- for deg som vil ha historier fra virkeligheten og selvopplevde portretter

Biografiske filmer

Tilbud i Larvik kommune

Helse og mestring - Alt om friskliv, omsorgstjenester og psykisk helse

Her finner du informasjon om Larvik kommune sitt tilbud.

Til toppen