Årets beste diktsamling?
Tittelen viser til en slags selvsentrert sårhet eller bekymring for hvordan det skal gå. For hva gjør vi når unga og kanskje også kona flytter ut? Gjennom denne diktsamlingen tar Vaaten oss med på reise gjennom nettopp spørsmålet om hvordan det skal gå.
Som i sine to tidligere samlinger er det her også nostalgiske tilbakeblikk, menn som ikke snakker om følelsene sine, men bruker henda til å skru sammen ei mening. Her er også minker og fine betraktninger fra Tyrifjorden.
Vaatens dikt hensetter meg i en tilstand av skjørhet og jeg blir helt fanget av dem. For meg er dette noe av det fineste norsk poesi kan by på om dagen.
Dette er den tredje samlingen til Ole Petter Vaaten i løpet av kort tid. Det er en tydelig sammenheng tematisk mellom denne og “Bare de som har danset”(2022) og “En av tingene ved mitt hjemsted"(2020). Trenger du noen lettfattelige dikt som samtidig treffer noe inne i deg så er dette en samling for deg.
Anbefalt av Kjetil