Der de roterer rundt jorden i romfartøyet sitt er de så sammen, og så alene, at selv tankene deres, deres indre mytologi, av og til møtes. Iblant drømmer de det samme - om fraktaler og blå kloder og velkjente ansikter omsluttet av mørke, og om verdensrommets klare, energiske bekmørke som dundrer mot sansene.
I Jordbane, skrevet av Samantha Harvey, følger vi fire astronauter og to kosmonauter i deres romfartøy i bane rundt jorda. I 27 000 km i timen, seksten runder hver dag med seksten soloppganger og solnedganger, skuer de ned på vår lille jordklode.
I boken får vi ta del i hverdagen om bord, med spising, soving, litt prat og jobbing. De har alle sine oppgaver de skal utføre. Og vi får innblikk i de ulike tingene som skal undersøkes og forskes på, men også det de gjør av observasjoner av vår lille "klinkekule".
Gjennom blikkene deres ned på livet der nede eller der hjemme, hva slags tanker de gjør seg underveis på deres reise.
Det er mange flotte skildringer og betraktninger skrevet i et godt og til tider poetisk språk. De er i rommet og er vektløse og jeg synes nesten at det å lese denne boken føles litt som å sveve vektløs akkurat som de gjør. Boken krevde litt av meg og måtte leses i et rolig tempo. Harvey fikk Bookerprisen for denne romanen som er en veldig annerledes bok. Dette var en litt spesiell men også utrolig fin leseopplevelse. En bok for deg som liker å prøve nye ting og liker å være i historier som ikke er handlingsdrevet. En bok med så mange flotte beskrivelser av vår "lille klinkekule"
Anbefales av Irene