Malin anbefaler to selvbiografier om psykisk sykdom, det brutale mørket og det fine håpet.
Prozac Nation av Elizabeth Wurtzel
Gradvis, og så plutselig. Disse få velvalgte ordene av Elizabeth Wurtzel er så enkle, men likevel forklarer de så mye. I en årrekke var favorittboka mi “Prozac Nation”, en erindringsbok om det å være ung og deprimert i USA.
Og sekstenårige Malin, som selv led av depresjon, selvskading og mørke tanker fant en bok som beskrev sannheten. Sannheten om hvor hard, mørk og brutal psykisk sykdom kan være; ikke pakket inn eller pyntet på for å bli orket eller akseptert. Men boken gir også håp og den fineste forklaringen jeg har funnet på både hvordan og når depresjon (og kanskje mange ting i livet?) oppstår og opphører. Nemlig “gradvis, og så plutselig”.
Boka er selvbiografisk, og gir en rå og ærlig fremstilling av depresjon. Men den gir også håp om at det kan bli bedre, også for deg. Boken ble utgitt i 1994 (på norsk i 2000), og i epilogen stiller forfatteren kritiske spørsmål til bruken av “lykkepiller” og utviklingen av bruken både i USA og på verdensbasis. Boken er filmatisert med samme tittel.
TRIGGERWARNING: Dersom du for øyeblikket har det vondt og vanskelig anbefaler jeg deg å vente med og lese “Prozac Nation” til du har fått problemer eller psykisk sykdom på avstand, eller er godt ivaretatt av noen rundt deg som du kan prate med. For mennesker med suicidale tanker eller selvskadingsproblematikk kan boken være triggende.
I morgen var jeg alltid en løve av Arnhild Lauveng
Dette er en annen selvbiografi som setter søkelyset på alvorlig psykisk sykdom, og denne gangen det norske helsevesenet. Lauveng tvinger en til å gjøre opprør mot egne forutinntattheter og samfunnets nesten samstemte oppfatning om diagnoser og mulighet for tilfriskning.
I boka skildrer Lauveng de 10 årene hun var innlagt på psykiatriske avdelinger med diagnosen schizofreni, og gir et ekte innblikk og noen harde tankevekkere. Lauveng ble frisk, og er ikke lenger schizofren, og er utdannet psykolog. Dette gir en særegen mulighet til å beskrive, reflektere og vise psykisk sykdom og det norske helsevesenet - både fra pasientens ståsted og som troverdig fagperson. En interessant, vond og viktig bok - som også er proppet med galgenhumor, vrangforestillinger og håp!
Boken er også blitt dramatisert under tittelen “I morgen var jeg alltid en løve - monolog for 3 kvinner”.