I denne fine romanen kan du foreta en liten reise til en badeby i Sør Korea. Kine anbefaler deg det.
Sokcho er en badeby på nordøst-siden av Sør-Korea, bare 6 mil fra grensa til Nord-Korea, og noen få mil unna utkikksposten, grensevaktene og museet fra krigen. Sokcho er en død by på vinteren. Og vinteren kan være bitende kald og vindfull.
På et slitent pensjonat jobber en ung navnløs kvinne. Hun har kommet tilbake fra Seoul etter fullførte litteraturstudier, tilbake til hjembyen der moren bor alene. Hun jobber på fiskemarkedet. Til pensjonatet kommer det en dag en fransk mannlig gjest. Han har “måke-nese” og heter Yan. Han vil aldri spise maten på pensjonatet, maten som den unge kvinnen så møysommelig gjør sitt beste for å tilberede. Den unge kvinnen er i 20-årene, den franske besøkende er dobbelt så gammel.
Yan vekker både nysgjerrighet, avsky og pirring hos kvinnen, og hun klarer ikke la være å snoke, da hun forstår at den franske mannen alltid lar døren til rommet stå på gløtt. Det viser seg at han ofte sitter med blekk og papir og prøver å tegne en kvinne, men at det alltid ender med at blekket flyter utover, at han kaster tegningen i søpla, eller at han klusser over kvinnekroppen til det blir en sort flekk. Mannen og tegningene fascinerer henne, og hun sier ja da han spør om hjelp til å finne fram til ulike serverdigheter i byen.
Romanen beskriver mye mat; morens fiskeretter, den potensielt giftige fugu-fileten, kimchi, innvoller, soya og risvin. Og det er en roman som gir meg følelsen av hvordan hverdagen i Sokcho på vinteren. Det handler om tomme restauranter, ødelagte radiatorer, et arr på låret, varme kilder, en akryltunika og mange forventninger. Og over hele fortellingen ligger disse diffuse følelsene mellom den unge kvinnen og franske Yan.
Denne romanen likte jeg godt, og kan anbefales til dere andre som også liker koreansk (og japansk) litteratur. Gleder meg til å lese forfatterens andre bok oversatt til norsk, “Pachinko-kulene”.