Byjubileum: Ung i Larvik

Innhold

Gjennom bokserien Mitt kjære Larvik får du et godt innblikk i barndom og oppvekst i Larvik i nær fortid. Folk fra Larvik forteller her sine historier.

Bøkene i serien Mitt kjære Larvik ligger spredd utover på et bord.

I bokserien Mitt kjære Larvik har inviterte bidragsytere skrevet om sin barndom og oppvekst fra Larvik-distriktet. Her finner du samlet historier som gir flotte og mangfoldige glimt inn byens historie og vanlige folks liv og hverdag. Serien er et viktig bidrag i å dokumentere kulturhistorien vår og siden 2004 er det utgitt 14 bøker i serien. Det har vært ulike redaktører på de ulike bindene og Odvar Schrøder-Jensen var ansvarlig for den første boka. Den hadde tittelen Muntre sprell og viltre kast. I forordet sier Schrøder-Jensen noe om hva du kan forvente av historiene:

Det vi møter, er sann og ekte historie, øst opp av erindringenes hav. For man glemmer aldri byen eller stedet der man vokste opp.

Fra Muntre sprell og viltre kast, side 9.

Muntre sprell og viltre kast - redaktør Odvar Schrøder-Jensen

16 ulike forfattere forteller her om oppvekst fra ulike steder i det som nå er Larvik kommune. Blant annet kan du lese teksten til Gunnar Christie Wasberg som tar deg med til barne- og ungdomstid på Langestrand. Kjell- Peder Midttun tar deg med til Øvre Lia og Knut Mølbach forteller om barndommens paradis på Nanset. 

Bestill bøkene i serien "Mitt kjære Larvik"

Et boktips til: Hvite Niggere av Ingvar Ambjørnsen

 

Larvik, Ingvar Ambjørnsen sin hjemby, er en by som mange andre mindre/middels store byer rundt om i Norge. I Hvite Niggere tas vi med til den fiktive byen Lillevik. Parallellene til Larvik er tydelig tilstede. 

Romanen gir et bilde av oppvekst i en liten by i Norge noen få tiår tilbake i tid. Og Lillevik minner om Larvik, men sikkert også om mange andre små byer i landet vårt.

Skissetegning av en ung gutt med langt hår og et vinglass. Bokomslag.

Men byen vokste og ble liten. Da jeg kom inn på arenaen i 56, var Lillevik en klassisk norsk småby.
På sagene og fabrikkene nede ved elva sto arbeiderne og arbeida på arbeideres vis, og rundt omkring i byen dreiv borgerskapet dank og drikk, slik overklassens lodd nå engang er”

(Hvite niggere, s. 92)

Og nå er det August. Fellesferien er slutt og vi har snart lagt bak oss nok en varm og fin sommer med yrende folkeliv på campingplasser, badestrender og utesteder. 

Hver sommer ble distriktet rundt Lillevik overrent av elleville campinggjester. De kom fra trangbodde blokker inne i Oslo, fra steikheite innlandsbygder milevis fra hav og sjøluft, eller fra Nord-Norges ørkesløse sprutregn.
I løpet av noen korte uker var hele kyststripa full av skrikende unger, irriterte foreldre, og klissvåte badedrakter. Alle mulige slags folk ble stua sammen i campingleirer langs strendene utafor byen.
De hadde ikke annet til felles enn felles ferie samt likedanne strandhatter, campingvogner og telt. På stranda krøyp de over og under hverandre i ei eneste mølje, og jeg syntes ofte jeg kunne kjenne lukta av adrenalin gjennom den påtrengende dunsten av sololje og Niveakrem.

Hvite niggere, side 157. Fra kapittelet Fristranda. 

Stikkord for romanen er ungdomsopprør, småborgerlighet og oppvekst. Diktskriving og dop. Vennskap og solidaritet. Humor og alvor. Og du treffer de gode karakterene i outsiderene Erling, Charly og Rita. Og romanen byr selvsagt på Ambjørnsen sitt drivende, gode og upolerte språket. 

Til toppen