Vi er vant til gode romaner fra Carl Frode Tiller. Her er et langdikt av mesteren av de indre monologer og vonde samtaler.
Dette er en absurd reise i verden, framover og bakover i tid. Her er orkesteret som spiller så lenge at fiolinen morkner underveis i konserten og her er Deep Purple, Cassius Clay, hopp og sprett og tjo og hei.
Gud som narkoman og djevelen som dealer.
Dette er et verk som får fram smilet, men også bekymringsrynka for her beskrives alt det gale vi gjør med planeten.
Jeg går helt sikkert glipp av en hel bråte referanser både til samfunn og litteratur, men jeg koser meg med dette overflødighetshornet likevel og jeg anbefaler dere å sjekke det ut.
Denne boka er en av de nominerte bøkene til Bibliotekets litteraturpris for 2026.
Anbefalt av Kjetil Espeseth