Noen favoritter av Ingvar Ambjørnsen

Innhold

20. mai fyller Ingvar Ambjørnsen 66 år. Her får du noen av våre ansattes Ambjørnsen-favoritter.

Han er en av norges mest populære og leste samtidsforfattere og han vokste opp i Larvik!  Ingvar Ambjørnsen har gitt ut romaner, novellesamlinger, krimromaner, bøker for barn og ungdom, essays, dikt og kortprosatekster. Med andre ord - han er en allsidig forfatter. Med sine bøker har han gitt en fantastisk litterær gave til oss lesere. Bøker som skildrer alt fra det mørke og råe til det mer såre og humoristiske. Bøker befolket med vanlige folk, outsidere og uforglemmelige karakterer, - med Elling i spissen. 
   
Foto av  Ambjørnsen-bøker i en bokhylle.
På Larvik bibliotek finner du selvsagt hyller med Ambjørnsens bøker. Noen av oss som jobber her har også noen egne favoritter og her får du noen av våre lesetips:
      

Kjetil sine tre Ambjørnsen-favoritter

Alt jeg har lest av Ambjørnsen tror jeg på. Helt fra jeg begynte å lese Pelle og Proffen en gang på 90-tallet har Ambjørnsen vært et sted å gå for å være sikra en leseropplevelse som er verdt å ta med seg. Da jeg videre ble kjent med Elling skjønte jeg at Ambjørnsen har ei brei vifte å by på. 

To bokstabler med Ingvar Ambjørnsen - bøker, på toppen av den ene stabelen står boka Utsikt til paradiset.

Utsikt til paradiset

Dette er den første Ellingboka. Elling er en du vil passe på, men som ikke lar seg passe på. Han er en vi alle kjenner til, men ingen skjønner. Utrolig varmt og lattervekkende portrett av en av våre medborgere.

Farvel til romanen 

Biografisk bok der Ambjørnsen tusler rundt i Hamburg etter å ha bestemt seg for å slutte å skrive romaner. Han holdt ikke ord, men boka er et fint blikk ned i hvordan han jobber og tenker og er verdt å lese for alle som har lest litt om og av Ambjørnsen.

Natten drømmer om dagen

Om vandreren Sune som har valgt et annet liv. En annerledes Ambjørnsenbok, men like fullt en lesefest. Jeg husker best naturen, som Ambjørnsen beskriver mesterlig.

 

Helga anbefaler Samson og Roberto - bøkene

Ingvar Ambjørnsen er mest kjent for sine romaner for voksne og for ungdomsbokserien om Pelle og Proffen.

Da han ble spurt om å skrive en serie for yngre barn var tanken først fremmed for ham, men så dukket Samson og Roberto opp. 

Bøker som står med ryggen til  i en bokhylle, forsiden på boka Arven etter onkel Rin-Tin-Tei vises.
I løpet av en treårsperiode rundt årtusenskiftet skrev han tre bøker om det umake paret, og i 2013 kom den fjerde boka i serien.

Arven etter Rin-Tin-Tei blir vi kjent med Samson og Roberto. Samson er en stygg og trist hund, mens Roberto er en smart katt. Sammen deler de en liten hybel og lever et miserabelt liv i byen. Alt endrer seg den vårdagen Samson arver Fjordgløtt pensjonat av en ukjent onkel. De bestemmer seg for å flytte til Fjordgløtt, men pensjonatet er dessverre i dårlig stand. Heldigvis blir de kjent med storken von Struts som driver landhandel, og de får hjelp av alt-mulig-oteren Ollie. De ansetter grevlingen Greta som piccolo, og så er de klare for å møte de første gjestene. Og for noen gjester som kommer! Men stemmer det at det spøker på Fjordgløtt?

Det er sommer i det historien Krakilske kamerater starter. Gjestene fortsetter å strømme til Fjordgløtt, og Samson og Roberto har hendene fulle. Men det er ikke lett å drive et pensjonat når pensjonærene har så ulike behov. Torsken Helge, for eksempel, trenger et rom fullt av vann. Når verdens mest berømte pønk-rock band melder sin ankomst øker utfordringene. Hvordan kan de holde konsert når bassgitaren er borte? Hvem har stjålet den, og hva kan reporteren Benny fra avisa Fjordens Gang finne på å skrive om alt som skjer på Fjordgløtt?

Pater Pietros hemmelighet byr på mer spenning og drama. Ludo Carson dukker opp. Han er selvutnevnt sheriff på stedet og en tvers igjennom usympatisk hund som vil sjefe over alle. Det blåser opp til uvær, og Gretas kjæreste, en muldvarp fra Skottland, må reddes i land. Samson og Roberto får flere gjester fra utlandet. Den italienske beveren Mario kommer flyvende i en luftballong og byr på spaghetti. Han er etterkommer av den gamle munken Pater Pietro som grunnla et kloster ved Fjordgløtt for lenge siden. Mario leter etter en spesiell hemmelighet. Spørsmålet er om han finner den.

Stemningen i Kaptein Nero er mørkere og mer dramatisk enn i de tre andre bøkene. Flere nye gjester tar inn på Fjordgløtt. Enkefru Gåthaug, en engstelig gås, som tror at verdens ende er nær, og måren Koldevin som kommer fra kommunestyret. Det viser seg at flere har sett et stort, lysende øye ute på havet, og da sauebukken og fyrvokteren Fredrik kommer roende i full fart skjønner alle at det foregår noe skummelt. Samson, Roberto, von Struts og Benny drar ut for å finne ut hva det kan være. Olli og Gåthaug hjelper også til. Klarer de å vinne kampen over det onde?

Ambjørnsen har skapt et herlig univers med god hjelp av Per Dybvig sine rufsete svart-hvitt tegninger. Det er litt av et typegalleri som blir presentert. Alle karakterene er dyr, men de har menneskelige egenskaper. Bøkene egner seg til høytlesning fra 5 år og oppover, og det er mye å le av i Ambjørnsens elleville fortellinger. Barn og voksne vil kanskje le av forskjellige ting, men at en barnebok kan leses på to ulike nivåer er ofte et kvalitetstegn.

De tre første bøkene i serien ble også utgitt i 2002 under navnet Fjordgløttmysteriene.

Benedikte anbefaler Hvite Niggere 

"Men byen vokste og ble liten. Da jeg kom inn på arenaen i 56, var Lillevik en klassisk norsk småby. På sagene og fabrikkene nede ved elva sto arbeiderne og arbeida på arbeideres vis, og rundt omkring i byen dreiv borgerskapet dank og drikk, slik overklassens lodd nå engang er”

Fra Hvite niggere, s. 92

Larvik, Ingvar Ambjørnsen sin hjemby, er en by som mange andre mindre/middels store byer rundt om i Norge. I Hvite niggere tas vi med til den fiktive byen Lillevik. Parallellene til Larvik er selvsagt tydelig tilstede.
Ingvar Ambjørnsen bøker ligger på et bord. Boka Hvite niggere står på toppen av en bunke bøker.
Stikkord er ungdomsopprør, småborgerlighet og oppvekst. Diktskriving og dop. Humor og alvor – gode karakterer i outsiderene Erling, Charly og Rita, og Ambjørnsen sitt drivende, gode og  upolerte språket.

Det begynner å bli en del år siden 1996 da jeg leste denne boka. Men den har, liksom Beatles av Lars Saabye Christensen gjorde, festet seg som en stor leseopplevelse. 

Eileen anbefaler krim for unge folk: Pelle og Proffen -bøkene 

Det ble drittvær da Ambjørnsen var på hytta si i Helgeroa. Han måtte droppe fiskinga og endte opp med å lese Hardy-guttene. Flere ganger. Og synes de var sjokkerende dårlige. 

Bokomslaget til Pelle og Proffen, den første boka:  Kjempene faller

Han mente det måtte kunne gjøres bedre og dermed ble Pelle og Proffen «født» og endte med å få 10 bøker skrevet om seg. Ambjørnsen lar guttene leve i en virkelig verden, med virkelige problemer. I den første boka i serien, Kjempene faller, ramler Pelle og Proffen over en naziorganisasjon. I Giftige løgner er det miljøkriminalitet i form av gift dumpet i fjorden som er tema. I Døden på Oslo S er det rus og prostitusjon.

I tillegg er religiøse sekter et tema, dyrevern, homofobiske voldsmenn, menneskesmuglere, faunakriminalitet, gjenger og økonomisk kriminalitet.

Hellstenius, som laget manus til filmen Døden på Oslo S, mente han leste om sitt eget triste møte med en ung, prostituert som kalte seg Lisa da han leste boka. Men Pelle og Proffen slapp ikke taket i Lena, som han hadde gjort med Lisa. Han burde gjort mer for å hjelpe henne. Det er kanskje derfor filmen ble så bra? I tillegg til at det endelig ble laget bøker og film som hadde litt mer fart enn tidligere norske produksjoner (I 1990 så dobbelt så mange Døden på Oslo S som Alene hjemme.)

Benedikte anbefaler novellene i Natt til mørk morgen

Hvis du ikke har lest noen av Ambjørnsen sine noveller, er det absolutt noe du burde gjøre. For eksempel novellesamlingen Natt til mørk morgen. 

Både tittel og bokomslag varsler om at stemningen og innholdet ikke er lyst og lett, snarere at her er det noe urovekkende og mørkt som venter.

Det ligger en stabel med bøker på et bord. Foran stabelen ser du omslaget  til boka Natt til mørk morgen. Det viser et mørkt hus med blodrød himmel bak.
Med nerve, intensitet og et direkte språk skildres mennesker og deres opplevelse av ensomhet, angst, en tilværelse som rakner, sorg. Både melankolske og usentimentale noveller. Livet er aldeles ikke alltid lyst og lett, og det klarer Ambjørnsen virkelig å skrive om på en god måte. 

Eileen anbefaler 23 salen 

Det var lenge siden jeg hadde lest denne boka, den første Ingvar Ambjørnsen skrev, derfor måtte jeg lese den igjen. Den er like tøff, like sår og vond, men beskrivelsene fra 23-salen og C-mann påvirker meg i større grad nå, i godt voksen alder.
Bokryggene til bøkene i ei hylle og bokomslaget til 23-salen av Ingvar Ambjørnsen
Forfatterens evne til å virkeliggjøre, ikke bare selve opplevelsen på 23-salen og pasientene der, men også omgivelsene og naturen, den var absolutt tilstede allerede i denne debutboken, som «et november-kompromiss i duse farger» 
Den første jobben Andreas hadde var på Fabrikken. Og for oss som har jobbet på fabrikk er det lett å kjenne igjen sjargongen, samholdet, solidariteten blant arbeiderne. Velmenende kolleger der anbefalte å ta veien videre og Andreas fikk prøve seg på Lier psykiatriske.

Møtet med avdelingen ble et sjokk, dritt og piss, svette og oppkast, menn halvt avkledd eller påkledd i tilfeldige plagg som ikke passet, noen halvnakne i sengene sine, fastspent i belter, skrøpelige, gamle hvor han i sengen ser en munn som ikke er «annet enn et sår i rynkehaugen» og hvor lukta «måtte være hentet fra septiktankene under Satans private avtrede». Mens fru Moe, sjefssykepleier, fremstår som «en robot av stål, dekket med hud av blek, myk plast» og hvor han fort lærer at «Lier er et sted hvor en del av personalet har lov til å være spenna gærne»

Når Andreas reagerer og mener at det jo tross alt er liv i gutta, blir han parert med at «Det er liv i et kålhode, også»
Etter tre måneder går Andreas ned i en depresjon. Han føler at han er den eneste som reagerer, den eneste som tenker og føler med disse stakkarne. Han får besøk av Nora som forteller at der har de alle vært, det kalles «tre-måneders-deppen». Og selv om han hater henne for å si sånt, er det sant. Kanskje er det også sant at makt gjør oss sløve?

Det blir diskusjon blant de unge pleierne og de diskuterer sykehusets politikk. Disse pasientene er det ikke mye å tjene på, de vil aldri bli friske, de skal bare ligge der, i sin egen avføring, tvangsbades iblant, selv om de er redde, for så å la dem stemple ut for siste gang. Her er det mer mishandling enn behandling, og når Andreas endelig finner ut at han har adgang til journalene finner han ynkelig tynne årsaker til innleggelse.

23-salen hadde vært umulig å orke og lese uten Ambjørnsens humor, gode språk, politiske fabuleringer, syn på samfunnet og hans tro på at alle mennesker bør få en sjanse. Ikke alle fikk det på 23-salen.
   
Til toppen